www.aaannis.blogg.no

Så vanskelig som det er, må man videre i livet. Jeg kan si det så enkelt at, det er dager som er mørke og virker som lyset er langt unna og hvor man vil spørre seg selv om hvorfor, også er det dager som er bedre. Sånn som i dag. Jeg prøver å tenke på at du er oppe i himmelen og ser ned, og ser hvor mange mennesker som er glade i deg, og ikke minst savner deg. Senere idag skal jeg besøke grava di, og se om stenen har blitt satt opp og tenne på lys om de har blitt slukket. 

På søndag var jeg og Monica på avicii i spektrum og det var helt vanvittig fett. Jeg har ikke ord - det er det råeste jeg har vært med på og spesielt de vi hang sammen med gjorde dagen bare enda bedre. Vi dro inn til Oslo rundt 4 tiden og var fremme rundt halv seks - seks tiden på hotellet. Vi slappet litt av og begynte å finne frem klær og sminke. Rundt halv ni tiden var vi ute og lette etter trikken til Skjølbergs gate hvor vi skulle vorse med noen andre vi hadde snakket med tidligere. Der var vi til rundt ti tiden og ruslet mot avicii og spektrum. Vi kom oss inn og konserten hadde allerede begynt. Det var så bra liv, så bra musikk og selveste avicii, det gjorde kvelden min perfekt. Klokka ble fort sent og avicii var allerede over. Det gikk så fort. Gjett om jeg skal på neste konsert i nærheten. Det er faktisk en i malmø 16 mai og jeg vurderer sterkt å dra. ELSKER AVICII.

En annen ting jeg lurer på er... Hvorfor jeg fortsatt har lesere her? Når jeg oppdaterer annenhver måned, kult.

På hotellrommet like før vi dro ut. Glowsticks 4 ever.

Ble ikke så mye bilder på avicii akkurat, turde ikke ta med speilrefleksen. 

Gulljenta fra Hannestad som jeg har vært så mye sammen med. Gjennom skole, fotball, møter og som venner,ble revet bort fra oss 08.01.11. 

Jeg hadde ikke sjekka telefonen i hele dag, men plutselig ser jeg at jeg har 13 tapte anrop, og 10 av dem var av Pernille. Ho hadde sendt flere meldinger om at det var krise og at jeg måtte ringe opp fort. Jeg ringte opp å hørte en gråtende stemme forklare svakt at Signe Grandahl var død. "Nei, nå kødder du" var mitt svar. Jeg sa det igjen og igjen, men Pernille sa hele veien at, nei.. Nå tuller jeg ikke. Jeg kunne ikke fatte og begripe. Greide ikke gråte en gang. Jeg satt i Rakkestad med kjæresten min og tenkte, herregud, det her skjer ikke. Det her skjer ikke. Jeg ringte Pernille opp igjen og ho gråt enda sterkere. Jeg spurte igjen, TULLER DU? så sa ho nei. Da ville jeg bare hjem. Vi dro raskt hjem, og heldigvis så spurte Lars meg om vi skulle se på film og prøve å tenke på noe annet. Det hjalp i perioder. 

Dagene gikk, og sorgen ble større. Sjokket ble stadig større, og det begynte å gå opp for meg at vi aldri skulle få møte den god jenta som alltid hadde et smil på lur. Eller den jenta som hadde gutteproblemer og som trengte råd, eller en skulder å gråte på. Den jenta som alltid møtte opp på trening med et smil og alltid positiv. Alltid. Så bestemt, men alltid positiv. Jeg har så mange gode minner fra Norway cup og alle de andre turene vi fikk være med på gjennom fotballen. Du var alltid glad i å prate, glad i livet og alle rundt deg. 

I dag ble du begravd, Signe. Det var ufattelig trist. Din vakre mor, Anne, skrev et kjempe fint dikt til deg. Det rørte alle i kirken. Du fikk mange fine blomster fra mange nære og kjære. Det ble til slutt et rosehav ved graven din. Det var en kjempe fin begravelse, og du skal vite at du har en utrolig sterk mor. Minnestunden på Quality var også kjempe fin. Samlet med mange mennesker som savner deg veldig. Kjærligheten er stor Signe, og vi tenker så ufattelig mye på deg. Minnene. Smilet. Lattere. Du blir dypt savnet, men også høyt elsket. Blant annet av meg. Hvil i fred, solstråle. Jeg er vanvittig glad i deg.

Har nettopp skrevet ett blogginnlegg på den andre bloggen som jeg skrev på Bali. Det var trist. Spesielt å se alle de bildene og teksten som jeg har skrevet. Det er så mange minner, så mye som får meg til å reise tilbake. Gjett om jeg skal det. Helst i år. Wi. Men først en liten oppdatering om hva som har skjedd siden jeg har kommet hjem.

Jeg har vært utrolig mye med kjæresten min og de beste jeg vet om. Gjort alt fra å se på gode filmer, le oss i hjel til morgenkvisten og kjørt lange turer. Det var vanvittig godt å bli henta på gardermoen av kjæresten min, og helt siden da har vi hatt det så utrolig bra sammen. Bare han og jeg. Julaften var kjempe bra, fikk masse jeg ønsket meg og enda mer. Jeg fikk faktisk PARIS TUR av kjæresten min, og vi skal reise med Elisabeth og Fredrik når vi finner et passende tidspunkt. Fikk masse kremer, godis, sølvsko av kjæresten min osv. Storfornøyd. Første juledag feira vi julaften hos morforen og morfaren til Lars med søstra hennes. Kjempe kost!! Stapp mett, all over. At man aldri lærer.

I går var det jo nyttårsaften og den startet med kjæresten ved min side, og allerede da var det en god dag. Jeg spiste middag hos Elisabeth med Fredrik, Lars Andreas, Mats, Elisabeth selfvølgelig. Kylling, ris, fløtepoteter, salat og saus stod på menyen og is til dessert. Det var utrolig godt!! Sprekkmett, igjen. Senere på kvelden dro vi til Niklas med ca 30 andre mennesker. Dødskoselig!! Vellykka kveld. Vi var vel ikke hjemme før 04.00. Ellers har jeg kost med masse med alle her hjemme, men må si jeg savner Bali.

... det går ikke ann å laste opp bilder. NICE

DET HAR SNART GÅTT FIRE MÅNEDER OG VI ER ALLEREDE HJEMME OM EN UKE.. HERREGUD. Da blir det hverdagsblogging fra Norge igjen. Gruer meg.

I LOVE BALI.

Siden jeg var 7 måneder har mamma og pappa dratt meg og mine søsken ut på alle slags mulige reiser. Allerede når jeg var 7 måneder hadde jeg flydd min første flytur, og siden den dag har jeg flydd til destinasjoner flere ganger i året. For å nevne noen; Bali, Singapore, Jakarta, USA(California, Chicago, Las Vegas), Spania, Egypt, Milano, Frankrike, Hellas and so on. Nå er jeg 19, snart 20 år og har fortsatt samme drøm som jeg hadde når jeg begynte å forstå litt mer. 

Min drømmemail vil være fra et eventuelt reisebyrå eller bedrift som sender meg mail og i den mailen inneholder det ord som, backpacking, gratis mat/reise og masse andre goder som jeg får på reiser. Jeg får lov til å ta med meg en venninne, og vi får backpacke over hele verden. Når og hvor lenge vi vil. Det finnes ingen grenser!! Oppe på det hele står det at vi skal skrive en reisedagbok, ta masse bilder(som vi selvfølgelig har fått sponset av Canon, med linser) og levere det. Dette tjener vi penger på, så vi får kjøpt eventuelle suvenirer som vi sender hjem underveis. 

Grunnen til at dette er min drømmemail er fordi jeg vil reise. Oppleve kulturer og få de under huden. Jeg vil få kultursjokk og se de mørke sidene av alle kulturer. Hilse på kanibaler, oppleve infrastrukturen og alt det som følger med. Jeg vil se natur som ingen andre har sett og ta flotte bilder. Jeg vil lære meg språk og fortelle om vår kultur. Det eneste jeg vil er å reise, tjene penger og reise mer. Jeg vil jeg vi. Jeg utsetter studier NÅ fordi jeg er på Bali og senere håper jeg på en drømmemail så jeg får realisert drømmen. 

Det sies at man skal ha mange drømmer, men denne drømmen skal virkelig gå i oppfyllelse en gang. Det hadde bare vært så fint å få alt på sølvfat, som alltid. 

Hei!!!!! God kveld Norge. Her er det nattan, fordi vi er seks timer før dere. Jeg følte det var på tide å oppdatere denne bloggen for en gangsskyld, etter som jeg egentlig bare blogger på: http://anniipaabali.blogg.no! Men nå har vi vært her i over to uker, og vi er fortsatt frelst. Elsker alt her nede. Minus noen ting da, som vi ikke hadde trudd skulle vært sånn det er, men sånn er det jo over alt. Bali er fantastisk på alle måter og så mye kultur på en gang har jeg aldri opplevd før. Indonesia er et så vanvittig spennende område at det er til å kaste opp av. ELSKER å bo her.

Tenkte å legge ut masse bilder, litt fra flyturen og turene vi har vært på hittil. Men som sagt, på http://anniipaabali.blogg.no, skriver jeg omtrent hver dag og legger ut alt som skjer. Så følg med der!

http://anniipaabali.blogg.no

http://anniipaabali.blogg.no

http://anniipaabali.blogg.no

Det slo meg så hardt i trynet i går, når jeg skulle pakke bøkene. Da tenkte jeg hva holder jeg på med? fire måneder vekk fra nære og kjære? Da greide jeg ikke pakke mer. Da ble jeg ordentlig kvalm. Lars kom rundt ni tiden og da dro vi å kjøpte litt godis og kjørte hjem igjen, der venta Elisabeth og Linn. Som jeg alltid gjør utsetter jeg alt til siste liten, og vi sa hadet den kvelden. Så trist. Men det verste var faktisk rett rundt hjørnet. Lars og jeg hadde det så morro, og verdsatt hvert eneste minutt. Når han sa; "Nå må jeg nesten dra, jenta mi".. DA braste jeg i tårer. Og det gav seg ikke der heller. Vi stod ute i tyve minutter, for å deretter glemme nøklene, så han kom opp igjen. Da ble det en siste klem til. Ååå.. kjempe trist, kost og jeg følte at kjærligheten ble forsterket enda mer. Kan nesten ikke vente til at han henter meg på Gardemoen!!!

I går var jeg på en rundttur og sa hadet til besteforeldre også. Mormor, morfar og farmor. Spiste både kake, is og brus. Fin kost midt i uka. JAJA. Uansett koselig var det. Så møtte min søster, bror og tantebarn opp hjemme. Der spiste vi pizza, før jeg satt meg ned med hundre oppgaver. Måtte pakke kofferten, oppdatere ipaden til pappa, finne frem papirer, legge frem malariatabletter og alle de andre jeg skal ha med og ikke minst rydde på rommet. Jeg har faktisk ikke fått ligget i senga og slappe av etter en ferie som jeg vanligvis gjør masse av. Har flydd rundt som en gal ku, for å rekke alt jeg skal. Nå er endelig dagen her, som jeg har snakka om i ett halvt år og mer enn det. Er jeg klar? Nei. Vil jeg reise i over 24 timer, etter å ha reist i 48 timer på tre uker? Nei. Føler jeg meg ferdig pakka nå? Nei. Jeg drar til Gardemoen rundt ti tiden, så det vil si at jeg er der halv tolv, med lite traffikk. Så er det bare å møte Pernille og finne ut hva som skjer, si hadet til mamma og pappa. Så er vi på vei. Vei mot nye eventyr og en verden uten om like. Herregud, hva har jeg gitt meg ut på

NÅ MÅ dere følge med på: www.annipaabali.blogg.no
Der kommer jeg til å oppdatere bloggen masse, og selvfølgelig ta hundrevis av bilder. HASTA LA VISTA. 

Ja, da var jeg plantet på norsk jord. Utrolig nok gikk flyturen ganske så greit. Vi var på reisefot i vel over 24 timer og når vi endelig kom hjem var klokka 12.00 på mårran. Jeg pakket ut av kofferten, satt på en maskin og leste 12 brev som hadde samla seg opp på tre uker. Bare til meg!! Det var en del regninger på bøker og det var brev med nytt kort i og et brev som det stod at kortet mitt var sperra.. Morro. Heldigvis skal pappa ordne opp i det i morgen. I dag har jeg ordnet noen småting, eller veldig viktige ting til Bali og lekt med bestissa Elsabritt. 

Utrolig deilig å være hjemme, men slitsomt på samme tid. Har utrolig mye å gjøre før jeg drar, og vet ikke hvordan jeg skal rekke alt. Så mye småting som skal gjøres og utrolig mange å si hadet til. I dag sa jeg hadet til mammaen til Lars, og det var trist :-( og lille Ingrid, som kommer til å være kjempe stor når jeg kommer tilbake.....off. Nå skal jeg snart legge meg å sove, er så trøtt.

Nå befinner vi oss på et hotell i San Diego. Det er så tregt nett her, så vet egentlig ikke om det innlegget her blir publisert eller ikke. Men det får så heller være, jeg er nødt til å skrive ned om hva vi har gjort de siste dagene. 

Siste dagen i Los Angeles kjørte vi innom LA INK og Gordon Ramsey sitt hotel, var egentlig meninga å besøke hell's kitchen, men vi fant det ikke. Kat von D var heller ikke til stedet, så det var en liten bom tur, men morsomt var det. Etter vi var ferdig der kjørte vi videre til San Diego

full koffert.... og det er enda en uke igjen. What to do?











måtte ta bilde av skiltet ogsååå...

Når vi kom til San diego var vi en liten tur på stranda, bada i stillehavet og det var grusomt kaldt. Følte ikke beina mine omtrent. Helt jævlig. Senere den dagen dro vi ut å spiste og shoppa litt mer. Så spiste vi tidenes middag, spagetti med kjøttboller. NAM

I går var vi oppe klokken ni og spiste tidenes fattigeste frokost på hotellet. Aldri igjen, for å si det sånn. Etter frokost kjørte vi til Universal Studios, som lå ca 15 minutter unna hotellet. Det er en helt sjuk trafikk her.. minst syv felt i hver kjøreretning og fortsatt er det kø. Det sier litt om hvor stort det er her, det er helt vanvittig. Uansett, når vi kom inn var det kø allerede. Kø for å gå på do, kø for å vaske hendene, kø kø kø og atter kø. Vi fikk tatt ganske mye før vi spiste litt kinesisk(helt sykt dårlig mat), spiste litt tørre nudler og en biff bit.. that's it. Det er ille mye mat, men omtrent vond mat. Men det har vel kanskje noe å gjøre med at jeg er kresen. Resten av dagen var super bra. Lars hadde det dødsmorro og det hadde jeg å. Elsker å ha han med!!!

jaja, ernte så lett å stave navnet mitt....

VIN DISEL.

" ikke ta bilde av meg her a"...






















Klokka ble fort 7 og vi var så slitne, så ord strakk ikke til. Vi var hjemme noe rundt ni og hadde tatt med oss mat hjem, etter som at vi ikke orka å gå mer. Da hadde vi gått i nesten tolv timer.. 

Dagen etter sov vi til halv ellve, dro ut og spiste frokost på Subway. Min favoritt. Etter frokost dro vi på en strand som heter Venice beach og ligger i Santa Monica. Uten fred og ingen fare lå vi der i to timer ca, og jeg tenke: Jess, nå blir jeg ikke solbrent, siden jeg har smurt meg tre ganger. JADA, er jo lov å tro eller håpe. Solbrent ble jeg, og her ligger jeg som et fyrtårn og koker. 

en gærn mann tråkka på glass han se...

også hoppa han litt

og la seg ned...













solbrent.

Nå er klokka snart halv ett her.. og det er på tide å legge seg. God natt bloggen.